"Den spretne og dristige Bonna kastet seg rett ut fra hoppet og lå strakt framover skiene. Han brukte forholdsvis løse bindinger for å kunne få kroppen nærmere skiene. Noen ganger lå brystkassen hans bare noen desimeter fra skituppene. Han sjokkerte dommerne og rystet deres oppfatning av hvordan et skihopp burde utføres. Det var ikke alltid han fikk de stilkarakterene han fortjente, for dommerne forsto ikke at stilen hans var den riktige løsningen nå da hoppingen var på vei mot å bli flyvning. Narve Bonna brukte kroppen og skiene som vinger og seilte på luftpresset..." (''Magasinet for alle''. Oslo. 1952.)

Dermed ble lommedølen fra Bærum stående igjen som en av de store pioneren i utviklingen av den aerodynamiske stilen, og selv de konservative dommerne måtte etter hvert berømme lommedølens effektive stil.

Karrieren skjør fart etter første verdenskrig, og fra 1920-1922 tok han tre strake seire i det berømte Falun-rennet, og fikk derme Falun-kanna til odel og eie. Men hjemme i Norge var det kombinert som var den store idretten, og hoppsporten levde litt i skyggen. Det passet Bonna dårlig, for han var en spesialhopper. Dermed kunne resultatlistene i kombinert ofte bli en merkelig affære. Bonna var ofte dagens beste hopper, samtidig som han havnet langt nede sammenlagt etter langrennet.

Så kom Chamonix og det første vinter-OL. Bonna havnet i duell med Jacob Tullin Thams, og etter første omgang var det Bonnas navn som sto øverst. Men Thams slo tilbake i finalomgangen, og Bonna måtte nøye seg med sølvmedaljen. Likevel ble begge nasjonale helter da Norge viste verden vinterveien, og ved hjemkomsten til Kristiania ble de båret på gullstol fra kaia opp til Hotel Bristol.

Bonna ga seg snart som hopper, men skulle fortsette å prege sporten i lang tid. Han var utdannet bygningssnekker, men hadde et sterkt forhold til ski og teknologo. I 1939 startet han Lommedalen Skifabrikk sammen med Håkon Willoch. På det meste ble det her produsert 12 000 par ski i året, ikke minst under det berømte navnet "Bonna-ski". Salgssjef ved fabrikken var ingen ringere en hopplegenden Birger Ruud!

Under andre verdenskrig måtte fabrikken produsere 60.000 par skistaver til tyskerne i året, men etter krigen jobbet Bonna som besatt med utviklingen av ski. Han utviklet stålkantløsninger, hydrauliske skipresser og spesialski for toppalpinister som Stein Eriksen. Han tok OL-gull i Oslo i 1952, på spesialproduserte "Streamline" alpinski med riflet cellulix-såle fra Lommedalen skifabrikk! 

Og kanskje det mest utrolige; allerede i 1958 laget Bonna en prototype på det som regnes for å være verdens første glassfiberski. Men folk ville ikke ha dem, ski skulle være av tre, mente man. Først flere år senere skjønte verden at lommedølen hadde vært forut for sin tid - igjen.

Narve Bonna døde i 1976, og regnes fortsatt som en viktig skikkelse i norsk hopphistorie. Da Budstikka skrev minneord over han, beskrev de Bonna som en mann "som bare hadde venner".  Han fortjener virkelig en hyllest, mannen som fløy for sporten var klar for det, og som bygde ski for framtiden før folk var klar over det.