Det er kanskje derfor mange fortsatt omtaler ham som en av de reneste stilhopperne Norge har hatt. Nakne, rolige svev. Armer som lå stille. Ski som skar gjennom lufta uten flaksing og uro. På sitt beste så det nesten ut som han sto stille der oppe i lufta.

Og nettopp stil skulle bli varemerket hans.

I dag er det vanskelig å forklare yngre hoppinteresserte hvor mye stil betydde den gangen. At et elegant hopp kunne være like viktig som lengden. Dommerne satt med luene trukket nedover ørene og studerte hver minste bevegelse. En arm ut til siden kunne koste dyrt. Et urent nedslag enda mer. Og Johan Sætre behersket dette bedre enn nesten alle andre.

Det store øyeblikket kom under NM på Rena i 1982. Sætre kom ut fra hoppkanten, traff lufta perfekt og fløt ned bakken som om tyngdekraften hadde tatt pause. Da dommerne løftet karakterene sine, sto det tre ganger tjue og to ganger nitten og en halv. Sætre kunne med stolthet løfte sin tiende NM-pokal, et antall som fortsatt står som rekord den dag i dag.

Sætre fortalte senere at han kjente det med én gang han gikk ut fra kanten.

– Jeg kjente med en gang jeg kom ut fra hoppet at dette ble vellykket. Deretter blir alt svart et øyeblikk. Så kjenner jeg at det drar seg nedover, og at jeg bare flyter. Og det er en utrolig følelse å sette nedslag etter slik hopp. Da jeg kjørte utover sletta sitret det i hele kroppen.

Her kan du se Johan Sætres hopp i Rena 1982, da han tok sitt 10. NM-gull

Likevel var ikke Johan Sætre den typen hopper som dominerte verdenspressen uke etter uke. Han vant ikke Hoppuka. Han tok ikke OL-gull. Han ble aldri den store folkefavoritten slik Bjørn Wirkola hadde vært før ham. Men han var der hele tiden. Stabil. 

Ti ganger ble Johan Sætre altså norsk mester mellom 1974 og 1982. Seks ganger i normalbakke og fire ganger i storbakke. Det er fortsatt rekord. Han tok tre kongepokaler og sto på NM-pallen år etter år mens hopp-Norge forandret seg rundt ham.

Internasjonalt ble han ofte stående litt i skyggen av de store østerrikerne og finnene. Men han var med i hele den vanskelige perioden da Norge hang etter utstyrsmessig. Hopperne fra Øst-Europa og Mellom-Europa kom med nye bindinger, nye dresser og nye teknikker, mens nordmennene holdt fast ved gamle idealer og litt for mye norsk stahet. Sætre sa senere at det kanskje var den største skuffelsen i karrieren.

– Vi lå milevis bak i mange år, fortalte han.

Likevel holdt han seg i nærheten av verdenstoppen. I OL i Innsbruck i 1976 var han den eneste nordmannen blant de 25 beste i begge rennene. Han ble nummer tretten i storbakken. I Lake Placid fire år senere ble han nummer fjorten i normalbakken. Og i Falun i 1979 vant han det tradisjonsrike Svenska Skidspelen foran selveste Pentti Kokkonen, som samme sesong hadde vunnet Hoppuka.

Men det største internasjonale øyeblikket kom i Holmenkollen under VM i 1982.

For første gang i historien sto laghopp på VM-programmet. Norge stilte med Johan Sætre, Per Bergerud, Ole Bremseth og Olav Hansson. Det ble gull. Nordmennene slo Østerrike med knappe ni tideler, og Holmenkollen eksploderte i jubel.

Individuelt hoppet ikke Sætre noe stort mesterskap. Men i lagkonkurransen var han med på å skrive norsk hopphistorie.

Han var også en av de hopperne som stadig dukket opp høyt oppe i Holmenkollen uten å vinne. Fire ganger ble han blant de tre beste i den store nasjonalbakken. Det sier egentlig mye om ham. Johan Sætre var sjelden dårlig. Bare sjelden helt først. Men som regel var han alltid den som hoppet vakrest. 

I 1981 fikk han Holmenkollmedaljen, skisportens høyeste utmerkelse. Den passet ham godt. Ikke som belønning for én enorm seier, men for et helt liv med kvalitet, stil og stabilitet.

Og nettopp stabilitet var kanskje Johan Sætres egentlige styrke. Han var en hedersmann i hoppsporten, som Joar Hagen kalte ham. Det var aldri noe tull med Johan. Han trente, hoppet og reiste hjem igjen. Nakne resultater uten store overskrifter.

Sætre var aldri noen utpreget skiflyger, han hadde stor respekt for de enorme bakkene. Sitt lengste svev målte 150 meter. Han var aldri rett, men den psykiske belastningen var stor der man gikk i tre-fire dager på rad med nervene i høyspenn. 

Etter karrieren gikk han inn i arbeidslivet og jobbet i energibransjen som prosjektingeniør i Eidsiva Energi. Han ble boende i Trysil med kone og tre døtre, og hoppbakken ble gradvis byttet ut med langrennsski og et roligere liv.

Men folk husker ham fortsatt.

Kanskje fordi han representerer noe mange savner i hoppsporten: den gamle elegansen. Tiden da hopperne sto nesten urørlige i lufta og fløt ned bakken som fugler over snødekte jorder. Når eldre hoppentusiaster snakker om Johan Sætre, kommer ofte det samme ordet tilbake:

Stilhopping.

Og det passer egentlig perfekt for den sindige tryslingen, som for evig og alltid vil omtales som NM-kongen!