Johan Sætre kom fra Trysil, fra skog og vinter og lange bakker der ungene lærte å hoppe omtrent samtidig som de lærte å gå. Født i 1952, medlem av IL Trysilgutten hele livet, og med et ansikt som alltid så litt alvorlig ut i svevet. Ikke fordi han var sint, men fordi han hoppet med konsentrasjon. Johan Sætre var ikke en utpreget showmann. Han bare hoppet. Og han hoppet vakkert.

Det er kanskje derfor mange fortsatt omtaler ham som en av de reneste stilhopperne Norge har hatt. Nakne, rolige svev. Armer som lå stille. Ski som skar gjennom lufta uten flaksing og uro. På sitt beste så det nesten ut som han sto stille der oppe i lufta.

Og nettopp stil skulle bli varemerket hans.

I dag er det vanskelig å forklare yngre hoppinteresserte hvor mye stil betydde den gangen. At et elegant hopp kunne være like viktig som lengden. Dommerne satt med luene trukket nedover ørene og studerte hver minste bevegelse. En arm ut til siden kunne koste dyrt. Et urent nedslag enda mer. Og Johan Sætre behersket dette bedre enn nesten alle andre.

Det store øyeblikket kom under NM på Rena i 1982. Sætre kom ut fra hoppkanten, traff lufta perfekt og fløt ned bakken som om tyngdekraften hadde tatt pause. Da dommerne løftet karakterene sine, sto det tre ganger tjue og to ganger nitten og en halv. Sætre kunne med stolthet løfte sin tiende NM-pokal, et antall som fortsatt står som rekord den dag i dag.

Sætre fortalte senere at han kjente det med én gang han gikk ut fra kanten.

– Jeg kjente med en gang jeg kom ut fra hoppet at dette ble vellykket. Deretter blir alt svart et øyeblikk. Så kjenner jeg at det drar seg nedover, og at jeg bare flyter. Og det er en utrolig følelse å sette nedslag etter slik hopp. Da jeg kjørte utover sletta sitret det i hele kroppen.

Her kan du se Johan Sætres hopp i Rena 1982, da han tok sitt 10. NM-gull

Likevel var ikke Johan Sætre den typen hopper som dominerte verdenspressen uke etter uke. Han vant ikke Hoppuka. Han tok ikke OL-gull. Han ble aldri den store folkefavoritten slik Bjørn Wirkola hadde vært før ham. Men han var der hele tiden. Stabil. 

Ti ganger ble Johan Sætre altså norsk mester mellom 1974 og 1982. Seks ganger i normalbakke og fire ganger i storbakke. Det er fortsatt rekord. Han tok tre kongepokaler og sto på NM-pallen år etter år mens hopp-Norge forandret seg rundt ham.

Internasjonalt ble han ofte stående litt i skyggen av de store østerrikerne og finnene. Men han var med i hele den vanskelige perioden da Norge hang etter utstyrsmessig. Hopperne fra Øst-Europa og Mellom-Europa kom med nye bindinger, nye dresser og nye teknikker, mens nordmennene holdt fast ved gamle idealer og litt for mye norsk stahet. Sætre sa senere at det kanskje var den største skuffelsen i karrieren.

– Vi lå milevis bak i mange år, fortalte han.

Likevel holdt han seg i nærheten av verdenstoppen. I OL i Innsbruck i 1976 var han den eneste nordmannen blant de 25 beste i begge rennene. Han ble nummer tretten i storbakken. I Lake Placid fire år senere ble han nummer fjorten i normalbakken. Og i Falun i 1979 vant han det tradisjonsrike Svenska Skidspelen foran selveste Pentti Kokkonen, som samme sesong hadde vunnet Hoppuka.

Men det største internasjonale øyeblikket kom i Holmenkollen under VM i 1982.

For første gang i historien sto laghopp på VM-programmet. Norge stilte med Johan Sætre, Per Bergerud, Ole Bremseth og Olav Hansson. Det ble gull. Nordmennene slo Østerrike med knappe ni tideler, og Holmenkollen eksploderte i jubel.

Individuelt hoppet ikke Sætre noe stort mesterskap. Men i lagkonkurransen var han med på å skrive norsk hopphistorie.

Han var også en av de hopperne som stadig dukket opp høyt oppe i Holmenkollen uten å vinne. Fire ganger ble han blant de tre beste i den store nasjonalbakken. Det sier egentlig mye om ham. Johan Sætre var sjelden dårlig. Bare sjelden helt først. Men som regel var han alltid den som hoppet vakrest. 

I 1981 fikk han Holmenkollmedaljen, skisportens høyeste utmerkelse. Den passet ham godt. Ikke som belønning for én enorm seier, men for et helt liv med kvalitet, stil og stabilitet.

Og nettopp stabilitet var kanskje Johan Sætres egentlige styrke. Han var en hedersmann i hoppsporten, som Joar Hagen kalte ham. Det var aldri noe tull med Johan. Han trente, hoppet og reiste hjem igjen. Nakne resultater uten store overskrifter.

Sætre var aldri noen utpreget skiflyger, han hadde stor respekt for de enorme bakkene. Sitt lengste svev målte 150 meter. Han var aldri rett, men den psykiske belastningen var stor der man gikk i tre-fire dager på rad med nervene i høyspenn. 

Etter karrieren gikk han inn i arbeidslivet og jobbet i energibransjen som prosjektingeniør i Eidsiva Energi. Han ble boende i Trysil med kone og tre døtre, og hoppbakken ble gradvis byttet ut med langrennsski og et roligere liv.

Men folk husker ham fortsatt.

Kanskje fordi han representerer noe mange savner i hoppsporten: den gamle elegansen. Tiden da hopperne sto nesten urørlige i lufta og fløt ned bakken som fugler over snødekte jorder. Når eldre hoppentusiaster snakker om Johan Sætre, kommer ofte det samme ordet tilbake:

Stilhopping.

Og det passer egentlig perfekt for den sindige tryslingen, som for evig og alltid vil omtales som NM-kongen!

Ole Bremseth kommer fra Hokksund i Øvre Eiker, et sted der vinteridrett satt dypt i veggene. Men det var ikke gitt at han skulle bli verdensstjerne av den grunn. Bremseth var en stillferdig type, mer arbeidsmaur enn vidundergutt. Han trente mye alene og målbevisst, og allerede som gymnasiast låste han seg inn i styrkerommet i kjelleren på Hokksund gymnas for å bygge opp spenst og styrke. Det var ikke tilfeldig.

For hoppsporten på slutten av 1970-tallet var blitt råere, mer profesjonell og langt mer internasjonal enn før. Østerrikerne kom med nytt utstyr, finnene med nye treningsmetoder, og den legendariske landslagstreneren Ludvig Zajc skjønte at nordmennene måtte tenke annerledes dersom de skulle komme tilbake til verdenstoppen. Dermed begynte også den mentale treningen.

Bremseth og lagkameratene måtte sitte hos psykologer og grave i barndom, frykt og personlighet. Ikke alle likte det. Men Bremseth gjorde faktisk det.
– Jeg hadde veldig stor nytte av den mentale treningen, fortalte han senere.

Zajc var dessuten en mester i å bygge selvtillit. Han minnet hopperne på at de kom fra verdens største hoppnasjon. At utlendingene egentlig så opp til dem. Slike ord bet seg fast hos unge Ole Bremseth fra Hokksund. Så kom vinteren 1982. Og for en vinter det ble.

I Lahti i Finland gikk Bremseth fullstendig bananas i hoppbakkene og vant begge rennene. Så fortsatte han i Strbske Pleso og senere i Planica. Seks verdenscupseirer på én sesong var voldsom kost for en norsk hopper på den tiden. Seks seire i verdenscupen, alle i mars 1982.

Plutselig snakket folk om Hokksund-gutten som verdens beste hopper.

Og høydepunktet kom hjemme i Holmenkollen.
VM i Oslo 1982 ble et norsk jubelmesterskap, og Bremseth var midt i begivenhetene. I normalbakken tok han bronsemedalje etter silkemyke hopp i Midtstubakken. I storbakken ble han nummer fire. I lagkonkurransen sto han sammen med Johan Sætre, Per Bergerud og Olav Hansson da Norge tok historiens første VM-gull i laghopping. Det var dramatikk hele veien.

Nordmennene fikk startnummer én og hoppet egentlig ikke opp mot sitt aller beste. Bergerud var den mest stabile, mens både Sætre, Hansson og Bremseth mente de kunne gjort mer. Men de holdt unna for Østerrike med knapp margin, og Holmenkollen eksploderte i jubel. For norsk hoppsport betydde det enormt mye.

Etter noen magre år sto plutselig Norge igjen på toppen av hoppverdenen. Og midt i det hele sto altså en 21 år gammel gutt fra Hokksund og prøvde å forstå hva som nettopp hadde skjedd. Bremseth var egentlig ingen typisk superstjerne. Han var beskjeden, ganske rolig og lite opptatt av sirkuset rundt sporten. Men i bakken var han kompromissløs. Han kunne fly. Særlig i normalbakker var han nærmest uimotståelig når formen stemte.

I Vikersund viste han også motet sitt. Der hoppet han 167 meter – hans lengste svev. På den tiden var det fortsatt skiflyging med en viss eim av galskap over seg. Ovarenn med skjelvende spor, vind som kunne snu på sekunder og ingen korridor som holdt dem igjen på toppen. Hoppere som egentlig bare håpet at de kom seg helskinnet ned.

Men så kom skaden i kneet.

En komplisert skade allerede som 22-åring ødela mye av karrieren. Bremseth prøvde desperat å komme tilbake. Han hoppet til og med med skinne på beinet for å stabilisere kneet, men teknikken ble aldri den samme igjen.
– Jeg kom ikke langt nok ned i bakken lenger, sa han senere.

Han forsøkte seg litt i 86-sesongen, men han hadde ikke lenger den samme gleden av hoppingen. OL i Sarajevo glapp, seirene og topplasseringene uteble.

En siste gang ble han fristet til comeback, til å snøre på seg hoppstøvlene igjen. Det skulle være et krestmesterskap i Hannibalbakken på Kongsberg. Bremseth satset, men det endte med en nest sisteplass, og siden har han ikke hatt hoppski på beina.

Det er noe litt vemodig over Ole Bremseths historie. For alle rundt ham følte at han hadde mer inne. Han hadde fortsatt mye ugjort da kroppen begynte å svikte. Men Bremset fikk seks seire i verdenscupen. Alle i mars 1982. Skulle du oppleve en av hans triumfer, var det denne måneden du måtte følge med. Så hvor var du da Ole Bremseth?

• Norge tok gullet med minste margin, ni tideler foran det østerrikske laget. Finnland tok bronsemedaljen. Dette var første gang det ble arrangert laghopp i VM-sammenheng.