Olav hoppet pent. Fryktelig pent.

På begynnelsen av 1980-tallet var han en av verdens beste skihoppere, men samtidig en litt annerledes figur i hoppmiljøet. Mens mange av konkurrentene kom fra tradisjonelle hoppbygder med kuldegrader og hoppski i blodet, kom Hansson fra vestkanten i Oslo. Pelshandlersønn fra Røa. Velkledd, rolig og elegant. Han drev med turn som ung, og det syntes i bakken. Kroppskontrollen var nærmest perfekt. Det var derfor folk begynte å snakke om stilen hans.

Noen hoppere sloss seg gjennom lufta. Hansson bare gled. Han ble faktisk ikke regnet som noe stort navn tidlig i karrieren heller. Han studerte en periode i USA, og mens andre norske hoppere allerede hadde rukket å bli landskjente, gikk Hansson litt under radaren. Men rundt 1981 begynte ting å løsne. Plutselig dukket Røa-gutten opp helt i toppen internasjonalt. Og så kom VM i Holmenkollen i 1982.

Der ble Olav Hansson hele Norges nye stilikon. Holmenkollen lå innhyllet i tåke under storbakkerennet. Nakne trær sto som skygger rundt bakken, og publikum kunne knapt se hopperne før de kom ut av tåkedisen. Men Hansson fant flyten akkurat da det gjaldt som mest. Til slutt sto bare én mann foran ham; Matti Nykänen.

Den finske unggutten var i ferd med å forandre hoppsporten fullstendig. Han hoppet lenger enn alle andre, med en aggressivitet og eksplosivitet som nesten virket urettferdig. For Olav Hansson ble det nærmest et livstema. Gang på gang havnet han rett bak finnen. Slik også i Holmenkollen under VM i 1982. Nykänen tok gull. Hansson tok sølv. I et renn de aller fleste, inkludert Olav Hansson selv, mente burde vært avlyst eller utsatt. Forholdene var ujevne, men ingen kan ta fra Hansson en fantastisk prestasjon og andreplass.

Se høydepunkter fra tåka i Kollen her.

Men sølvmedaljen ble likevel et slags gjennombrudd for «stilhopper'n fra Røa». Sammen med Johan Sætre, Per Bergerud og Ole Bremseth tok han dessuten VM-gull i lagkonkurransen. Det var første gang det ble arrangert VM i laghopping, og Kollen-publikummet jublet som om gamle storhetstider var tilbake da Norge til slutt tok gull. Og det var Olav som avgjorde med sitt siste hopp. Foran Østerrike og deres ankermann Andreas Felder.

Det er kanskje litt typisk for Olav Hanssons karriere at han ofte var nærmest – uten helt å komme først. Elleve ganger sto han på pallen i verdenscupen. Åtte ganger som nummer to. Tre ganger som nummer tre. Men aldri øverst. Og ofte sto altså Matti Nykänen ett trinn høyere.

Særlig dramatisk ble det i Vikersund i februar 1983. Hansson hoppet strålende i skiflygingsbakken og var hårfint unna seier. Men da poengene var ferdig utregnet, manglet han fem tideler. På Nykänen. Et halvt poeng.

Det er omtrent avstanden mellom jubel og et stille skuldertrekk i hoppsporten. Men Hansson virket aldri bitter av den grunn. Tvert imot snakket han senere varmt om finnen. Han beskrev Nykänen som en blid og sympatisk gutt som det «aldri var noe tull med» i de unge årene. De snakket knapt samme språk, men fant likevel tonen rundt middagsbordene i hoppuka og verdenscupen. For Hansson var ikke typen som laget mye bråk. Han lot heller hoppene snakke.

I NM ble det også mye nesten. Tre sølv og to bronsemedaljer, men aldri noe individuelt gull. Nærmest var han i storbakken på Lillehammer i 1983, da han tapte mot Per Bergerud med skarve 0,6 poeng. Tidelene var igjen på motstanderens side. Slik ble han stående igjen som en av norsk hoppsports store elegante skikkelser. Hopperen som alle beundret, men som så sjelden fikk den store seiersgesten alene.

Etter hoppkarrieren gikk Hansson inn i næringslivet. Først med matvarer, senere pels og eiendom. Han bygget opp selskaper og gjorde det godt også der. Kanskje ikke så overraskende. For alt ved Olav Hansson handlet egentlig om stil. Enten det gjaldt hoppdresser, pelsforretninger eller luksusleiligheter. Likevel er det fortsatt hoppene folk husker. Den hvite dressen mot tåka i Holmenkollen. Den rolige svevestilen. Og mannen som så ofte ble nummer to bak den finske trollmannen.

Men i norske hoppminner har Olav Hansson alltid hatt en egen plass. For noen ganger handler idrett mindre om seire enn om hvordan man beveger seg gjennom historien. Og få gjorde det vakrere enn "Stilhopper'n fra Røa."