Under Holmenkollrennet i 1922 skjønte folk at dette var noe spesielt. Ikke bare hoppet han 46 meter og satte bakkerekord. Dommerne applauderte hoppet og ga han tre ganger 19,5 i stil. Thams hoppet på en måte de færreste, om noen, hadde sett tidligere. Mens andre sto stivt og oppreist i lufta, som om de ventet på bussen, la Thams seg framover med en liten knekk i hofta og holdt armene rolig langs kroppen. Det så moderne ut, lenge før det moderne egentlig fantes i hoppbakken. Bakkerekorden på 46 meter ble stående helt til 1926, da Harald Sørensen økte den med en meter.

To år senere reiste han til Chamonix i Frankrike for å representere Norge i tidenes første vinter-OL. Der fløy Tulla seg inn i historiebøkenesom tidenes første olympiske mester i skihopp. Narve Bonna sørget for norsk dobbeltseier, starten på en årelang norsk dominans i hoppbakken i både VM- og OL-sammenheng.

Tullin Thams var selvsagt ikke ferdig med dette. I 1926 tok han hjem VM-gullet i Lahti, og samme år ble han også tildelt Holmenkollmedaljen, noe som på mange måter var oppsiktsvekkende. Medaljen ble vanligvis delt ut til de store kombinertløperne, de "ordentlige" allroundheltene. Thams var langt mer en skihopper enn en skiløper, og ble nærmest regnet som en spesialhopper. Dette ser man ikke minst på prestasjonen med å vinne "Damenes pokal" i Holmenkollen fire år på rad, en rekord som aldri skulle bli slått.

I 1928 var det klart for OL i St.Moritz, og Tullin Thams var fortsatt blant de store favorittene. Etter første omgang var han med helt i toppen, og bestemte seg for å klemme skikkelig til i andre omgang. Han traff hoppkanten klokkerent og svevde ned til hele 73 meter, men dessverre var ikke bakken dimensjonert for slike lengder, og Thams måtte overende. Dette og hva som skjedde under OL-i St.Moritz kommer vi tilbake til senere, men det enorme hoppet kan du se rett under her.

Idrettskarrieren til Tullin Thams var ikke over med dette. Etter skikarrieren bestemte han seg for å satse på seiling, og den allsidige atleten vant sølv i seiling under Sommer-OL 1936. Denne kombinasjonen av vinter- og sommeridrett gjør ham unik i norsk idrettshistorie.

Etter karrieren ble han en viktig inspirator for nye generasjoner utøvere fram til sin død i 1954.