Det finnes skihoppere som huskes for medaljene. Andre for rekordene. Noen for et enkelt hopp, et mesterskap eller en vinter da alt stemte. Og så finnes det noen få som blir værende i folks bevissthet lenge etter at resultatlistene har gulnet. Roger Ruud er en av dem.

Han vant i Holmenkollen. Han vant Nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen. Ni ganger sto han øverst etter et verdenscuprenn, og vinteren 1980/81 var det bare én hopper i verden som samlet flere verdenscuppoeng enn ham. Men resultatlistene forteller bare en del av historien om Roger Ruud. For Roger'n var aldri bare en skihopper.

Han var gutten fra Lensbygda som drømte om Wirkola, Brandtzæg og Engan – og som endte med selv å bli en av dem ungene satt hjemme og ventet på foran fjernsynet. Han begeistret et folkehav i Holmenkollen, elsket fart både med hoppski og motor, og etterlot seg historier som fortsatt fortelles lenge etter at konkurransedrakten ble lagt bort. Noen av dem er nesten for utrolige til å være sanne. Men i begynnelsen var han bare en vilter gutt fra Lensbygda.

De første hoppskia

Det var jul. Roger var fortsatt en liten gutt, bare fire år, da julenissen kom til gårds med en gave som skulle vise seg å få større betydning enn de fleste julegaver. Først var det skuffelse, ingen hoppski i sekken. Roger satt litt betutta hjemme i stua. Men kort tid etter banket det på igjen, og det var nissen som for andre gang stakk hodet inn døra. Det var en gave han hadde glemt på sleden:

Et par hoppski.

Roger kunne ikke vente, skiene skulle testes øyeblikkelig. Ute i vintermørket ble fjøslykter satt opp som flomlys ved hoppet og i overgangen. Forbildet var Torgeir Brandtzæg, en av de store norske hoppheltene fra 1960-årene, og Roger forsøkte å legge seg fram over skiene slik han hadde sett Brandtzæg gjøre. Det gikk ikke helt etter planen. Forsøket endte med skitupper i fortennene. Det kunne vært nok til å gjøre en liten gutt mer forsiktig. Roger Ruud ble ikke det.

Særlig Hoppuka grep ham.

På første nyttårsdag satt familien foran fjernsynet mens hopperne gjorde seg klare i Garmisch-Partenkirchen. For Roger var problemet at Nyttårskonserten fra Wien kom først. Dersom ekstranumrene trakk ut, kunne NRK komme for sent inn i hoppsendingen. Da risikerte han å gå glipp av de første hopperne – kanskje til og med en nordmann. Flere tiår senere kunne han fortsatt huske irritasjonen.

Han visste selvfølgelig ikke da at bakken han satt hjemme i Lensbygda og ventet utålmodig på å få se, en dag skulle bli åsted for et av hans eget livs største øyeblikk.

Men først måtte gutten med hoppskiene bli god nok til å komme dit.

Den største hopperen i den minste bakken

Det tok ikke lang tid før hoppingen ble mer enn lek og guttedrømmer. Roger trente, konkurrerte og begynte etter hvert å gjøre seg bemerket også utenfor hjemtraktene. Et av de tidlige tegnene kom i Bekkelagsrennet, datidens store Holmenkollrenn for gutter. Der fanget den unge hopperen fra Lensbygda oppmerksomheten til Aftenposten. I et avisutklipp Roger senere har tatt vare på, sto en formulering som nesten kunne vært skrevet med tanke på det som skulle komme:

«Den største hopperen fant vi i den minste bakken.»

Det var fortsatt langt fra Bekkelagsrennet til de store bakkene i Mellom-Europa. Men Roger hadde talentet – og han hadde ambisjonene. Han vokste dessuten opp på et tidspunkt da minnene om den siste virkelig store norske hoppgenerasjonen fortsatt var ferske. Toralf Engan hadde vunnet Hoppuka. Torgeir Brandtzæg hadde gjort det samme. Og over dem alle raget Bjørn Wirkola, som vant tre år på rad fra 1966 til 1969.

Det var disse navnene Roger hadde vokst opp med. Autografene deres hadde fått plass på hjelmen hans. Nå begynte han selv å bevege seg i retning av den verdenen de representerte.

På 1970-tallet hadde norsk hoppsport samtidig mistet noe av grepet om toppen internasjonalt. Ingolf Mork vant Hoppuka i 1971/72, men årene etterpå ga langt færre norske triumfer enn publikum hadde vært vant til fra tiåret før. Så dukket Roger Ruud opp. Han var ung, offensiv og etter hvert vanskelig å overse. Og vinteren 1976/77 kom et av de øyeblikkene han hadde sett for seg helt siden han satt hjemme og fulgte Hoppuka på fjernsyn:

Han fikk være med selv.

Endelig Hoppuka

For Roger handlet debuten om mer enn fire hopprenn i Tyskland og Østerrike.

Dette var bakkene til barndommens helter. Oberstdorf. Garmisch-Partenkirchen. Innsbruck. Bischofshofen.

Senere i livet kunne han fortsatt huske følelsen av å trekke på seg landslagsklærne for første gang i Hoppuka. Det som kunne ha blitt nervøsitet, ble i stedet stolthet og glede. Guttedrømmen var blitt virkelig.  Men det var én ting å komme dit. Noe helt annet var å begynne å slå verdens beste. Det skulle Roger Ruud snart gjøre.

Fra Lensbygda til verdenstoppen

Debuten i Hoppuka var en milepæl, men den var først og fremst begynnelsen.

De neste vintrene ble Roger Ruud stadig mer hjemmevant i de store bakkene. Stedene han tidligere hadde sett på fjernsyn fikk andre betydninger når han selv sto på toppen. Oberstdorf, Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck og Bischofshofen var ikke lenger navn fra barndommens Hoppuke. Nå var de arbeidsplassen hans. Og det skulle komme flere: Engelberg. Planica. Holmenkollen. Vikersund.

Roger tilhørte en generasjon som konkurrerte i en hoppsport i forandring. Da verdenscupen ble arrangert for første gang vinteren 1979/80, var han 21 år gammel og allerede en del av den norske eliten. Året etter kom sesongen som for alvor skulle plassere ham blant verdens beste. Vinteren 1980/81 ble Roger nummer to sammenlagt i verdenscupen.

Bare østerrikeren Armin Kogler samlet flere poeng gjennom sesongen. Det kunne endte annerledes. Mens Roger satt utålmodig og ventet på tur på toppen av Planica i sesongens siste renn, stekte sola og varmen la seg som et teppe over dalen. Jari Puikkonen, finnen, klinte til og landa nærmest på sletta med ødelagt kne. Det ble utsettelser og enda lenger ventetid, og Roger begynte å bli søvnig der oppe i solveggen. Han sier selv:
«JE SOVNE! Je blir vekke ta en kar som pekte på start. Det var min tur. Hjælp! Je borra tryne ner i noe snø je fant oppi der, prøvde vakne å få i gang hue og kroppen som sku hive seg ut i over 100km i timen og ha en mulighet for nærmere 150m. Storbakken her var STOR. Detta lyktes je særdeles dårlig mæ, overkjøringa frå hopp tel landing var tilsynelatende kun en utforkjører verdt. Da je med stil avslutte utforkjøringa med en elegant sving på slette til applaus, så var je likevæl fornøgd. Nummer to i world cup total! Je tenkte at det er en fin tur, rusle bort tel serveringa, der var det feite fine wurst, altså pølser og kald ØL. Værte å sjå lyst på livet. Det er jo moro uansett. MEN FYTT I HELVETE Å JE HAR ANGRE PÅ DETTA I ETTERTID»

For Roger var det samtidig vinteren da flere års satsing skulle munne ut i den seieren som kanskje betydde aller mest. Den kom hjemme.

Dagen i Holmenkollen

15.mars 1981 sto Roger Ruud på toppen av Holmenkollbakken. Det var ett av de stedene der norsk hopphistorie satt i veggene. Her hadde generasjoner av norske hoppere blitt målt mot verdens beste, foran et publikum som visste hvordan et skihopp skulle se ut – og som gjerne lot hopperne få vite hva de mente.

Denne dagen var det Roger de ventet på.

Han har senere fortalt hvor sterkt han opplevde folkehavet rundt bakken. Responsen fra publikum var så voldsom at han nærmest forsvant inn i sin egen konsentrasjon. Før et av hoppene måtte starteren faktisk minne ham på hvorfor han satt der:

Nå måtte han hoppe. Det gjorde han. Og da rennet var over, hadde Roger Ruud vunnet Holmenkollrennet. Bildene fra dagen forteller resten. Armene i været. Gullstolen. Menneskene rundt ham.

Fire år etter hoppukedebuten sto gutten fra Lensbygda øverst i en av de mest tradisjonsrike hoppbakkene i verden.

Mange år senere var han ikke i tvil om hvor høyt han rangerte denne dagen. Holmenkollseieren var kanskje karrierens største. Selv ikke det som skulle skje på første nyttårsdag året etter, klarte helt å overgå den.

Tilbake til Garmisch

Nyttårsdag 1982. Denne gangen satt ikke Roger hjemme i Lensbygda og ventet på at ekstranumrene fra Nyttårs-konserten i Wien skulle ta slutt. Han var selv en av dem millioner av fjernsynsseere ventet på.

Roger har senere fortalt om turen fra hotellet mot Olympiabakken denne morgenen. Været var strålende. Da han så bakken, hadde han en usedvanlig god følelse. Ønsket om å vinne var sterkt, og på vei mot bakken sa han til seg selv: «I dag kan det ikke gå gæli.»

Det gjorde det heller ikke.

Roger Ruud vant Nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen knepent foran Manfred Deckert. Det var ikke bare enda en verdenscupseier. Dette var rennet han hadde vokst opp med. Bakken der Wirkola hadde vunnet. Første nyttårsdag foran fjernsynet. Ventingen. Irritasjonen over Nyttårskonserten. Nå var det hans navn som sto øverst.

Hoppuka var imidlertid ikke over.

Roger kjempet om sammenlagtseieren gjennom de fire rennene, men da den siste konkurransen i Bischofshofen var unnagjort, var østtyske Manfred Deckert foran. Roger Ruud endte som nummer to sammenlagt, men mener selv han kunne vunnet, hadde det ikke vært for at han var, som han selv sier: «Helvette så lettlurt!»

Han hadde nemlig blitt kontaktet av østerriksk fjernsyn, og takket ja til å bli med på et gameshow kvelden før det siste rennet i Bischofshofen. Roger forteller selv:

«Je vart hente i en fin bil, kjørt tel studio, det var live sending. Je tenkte at her skar je vise dom. Je ga alt, å resultata vart knallgoe, bære østerikern som hadde klart telsvarende. Vart kjørt hemmat å kjempefornøgd. Itte tenkte je at detta var jo et sjakktrekk frå østerikera, dom gjorde jo alt dom kunne for å få en østreisk seier i Bischofshofen.
Neste dag tel frokost, je klarte nesten itte gå, var så støl at en sittastilling da var utafor rekkevidde. Ludvik kunne mere enn å væra treiner, han var å en go massør. Han klarte iallefall å gjøra så je fekk sett meg ner i tilløpe. Men herregud, je hadde itte sjans, je vart nr 5.
Østerike klarte det. Nr 1 Kogler, 2 nauper, så tok heldigvis Per Bergerud en 3 plass før Hans Walner østeriker var 4. Så opplegge klaffe for østerikera. Je var da kun 11,8 poeng bak med dom beina mine der da. Detta hadde je klart.»

Dermed ble det ingen sammenlagtseier i Hoppuka.

Men vinteren hadde for alvor slått fast at Roger Ruud hørte hjemme blant verdens beste skihoppere.

Fra triumf til VM på hjemmebane

Etter nyttårsseieren i Garmisch var forventningene til Roger Ruud store. Han hadde vært nummer to i verdenscupen sesongen før, vunnet Holmenkollrennet og fulgt opp med seier i Garmisch og andreplass sammenlagt i Hoppuka. Resultatene viser hvor sterk perioden hadde vært: bare vinteren 1980/81 tok han fem verdenscupseire, i Harrachov, Liberec, Chamonix, St. Nizier og Holmenkollen.

Og nå ventet noe helt spesielt; VM på ski skulle arrangeres på hjemmebane i Oslo i februar 1982.

For Roger betydde det en retur til stedet der han året før hadde opplevd karrierens kanskje største øyeblikk. Men denne gangen var Holmenkollen ikke et vanlig Holmenkollrenn. Nå skulle verdensmesterne kåres. Det norske publikum hadde god grunn til å håpe.

Roger hadde allerede vunnet verdenscuprenn i Cortina denne vinteren, og etter triumfen i Garmisch hadde han fulgt opp med tredjeplass i Innsbruck. Han kom til mesterskapet som en av hopperne som hadde vist at han kunne slå hvem som helst.  Men manuset til et hjemme-VM lar seg ikke alltid skrive slik man ønsker.

Det startet i normalbakken i Midtstua.  Ole Bremseth sikret norsk bronsemedalje, men Roger fikk ikke full klaff og endte som nummer ni. Under trening i storbakken fikk han det heller ikke til å klaffe, og til stor skuffelse både for seg selv og det norske publikum, ble han satt ut av laget, både i den forestående lagkonkurransen (der Norge tok gull), og ikke minst i selve storbakkerennet der han hadde håpet på en reprise av jubeldagen året før.

For en mann som allerede hadde kjent hvordan det var å bli båret på gullstol i Holmenkollen, må kontrasten ha vært betydelig. 1981 hadde Holmenkollen vært stedet der alt stemte. I VM året etter kom den store nedturen.

Etter de største triumfene

VM i Oslo ble likevel ikke slutten på Roger Ruud som internasjonal topphopper. Han fortsatte. Og kanskje er det nettopp her historien hans blir mer interessant enn dersom karrieren bare hadde vært en jevn bevegelse oppover. For toppårene rundt 1981 og 1982 ble etterfulgt av sesonger der resultatene svingte mer.

Verdenscupen forteller historien ganske tydelig. Etter andreplassen sammenlagt i 1980/81 ble Roger nummer åtte vinteren etter. I 1982/83 falt han til 20. plass sammenlagt. Men innimellom fantes fortsatt øyeblikkene. I januar 1983 ble han nummer to i Gstaad. Og to år senere, i januar 1985, skulle han vise at det fremdeles fantes en vinner i kroppen.

En siste verdenscupseier. Stedet var Cortina d'Ampezzo. Roger kjente bakken. Han hadde vunnet verdenscuprenn der allerede i desember 1981, bare noen dager før hoppuka der han skulle få sitt store gjennombrudd i Garmisch. Nå var kalenderen kommet til 8. januar 1985.

Roger Ruud var fortsatt bare 26 år gammel, men årene som en av verdenscupens aller mest dominerende hoppere lå bak ham. Men denne dagen vant han igjen. Det ble hans niende og siste verdenscupseier.  Ni seire.

Det tallet er viktig, for røverhistoriene, motorsyklene og personligheten har noen ganger fått så stor plass i fortellingen om Roger Ruud at det er lett å glemme hvor god han faktisk var. Han var ikke bare en fargerik skikkelse fra norsk hoppsports historie. Han var en periode en av verdens beste skihoppere.

Andreplass i verdenscupen. Andreplass i Hoppuka. Seier i Holmenkollen. Seier i Nyttårshopprennet. Ni verdenscupseire. Tre individuelle NM-gull og to kongepokaler. Og det siste NM-gullet kom faktisk så sent som i 1986. Det forteller også noe om Roger. For selv etter at de største internasjonale dagene var forbi, var han ikke ferdig med å hoppe.

Den siste vinteren

Karrieren strakte seg inn i andre halvdel av 1980-årene.

Verden rundt skihopperne var i ferd med å forandre seg. Nye navn hadde overtatt toppen. Matti Nykänen var blitt den dominerende skikkelsen i internasjonal hoppsport, og en ny generasjon var på vei fram. Roger fortsatte til 1987.  Da han til slutt forsvant ut av resultatlistene, etterlot han seg en karriere de fleste skihoppere bare kunne drømme om. Men for Roger Ruud betydde det å slutte med internasjonal skihopping på ingen måte at han hadde tenkt å begynne å leve langsomt. Snarere tvert imot. For ved siden av skihoppingen hadde det hele tiden vært en annen lidenskap.

Motor.

Fra hoppski til motorsykkel

Da Roger Ruud forlot internasjonal hoppsport i 1987, betydde det ikke at konkurranseinstinktet forsvant. Det gjorde heller ikke behovet for fart.

Motorinteressen hadde vært der nesten like lenge som hoppskiene. Roger har selv fortalt om mopedkjøring som sjuåring, om bilen han fikk som tolvåring og gokart mens han fortsatt var gutt.  Motorsykkelen hadde også vært en del av livet mens han ennå tilhørte verdenseliten i hopp.

Noen ganger med alvorlige konsekvenser. I 1979 var Roger involvert i en voldsom motorsykkelulykke. Han har selv fortalt at han kjørte av veien og traff en portstolpe med hodet. Under ambulansetransporten stanset hjertet, og han har senere beskrevet hendelsen som en av gangene han var klinisk død. Det stanset heller ikke motorinteressen.

Da hoppkarrieren gikk mot slutten, fant Roger en ny konkurransearena. Denne gangen skulle han ikke ned et ovarenn med hoppski på beina, men rundt asfaltbaner på motorsykkel. Og han gjorde det ikke bare for moro skyld. I 1987 ble Roger Ruud norsk mester i roadracing i 250-kubikk-klassen. Samme år som karrieren som internasjonal skihopper tok slutt, var han altså allerede norgesmester i en helt annen idrett. Året etter forsvarte han tittelen. Og i 1989 gjorde han det igjen. Tre år på rad – 1987, 1988 og 1989 – står Roger Ruud oppført som norsk mester i 250 cm³ roadracing.

Det sier noe om at motorinteressen var mer enn en hobby. Roger hadde flyttet konkurranseinstinktet fra hoppbakken til racerbanen – og fortsatt å vinne.

Farten hadde en pris

Men også på motorsykkelen balanserte Roger tidvis nær grensen. En av historiene som har fulgt ham gjennom årene handler om en nattlig motorsykkeltur på E6 på vei hjem fra Oslo. Ifølge politiet kom hastigheten opp i 220 kilometer i timen. Det endte med 30 dagers fengsel. Selv den historien fikk etter hvert et umiskjennelig Roger Ruud-preg. Roger inviterte til «pressetreff», lot seg bilde i fangedrakt og skrøt uhemmet av de flotte soningsforholdene.

Under soningen fikk han én dags permisjon. Den brukte han, ifølge sin egen fortelling, til å ta førerkortet på nytt. Deretter kjørte han tilbake til Ilseng fengsel i egen bil og parkerte hos fengselsbetjentene. Det er en historie som nesten høres for god ut til å være sann. Derfor er det verdt å understreke at det er Roger selv som har fortalt den.

Langt mer alvorlig var det da han senere kjørte av under et motorsykkelløp i Karlskoga i Sverige. Roger har fortalt at ulykken ga ham punktert lunge, tre brukne ribbein og omfattende skader i håndleddene. Skihopping hadde lært ham å leve med risiko. Motorsporten fjernet den ikke.

Roger og vannet

Fart var tidlig en ganske naturlig del av livet til Roger Ruud. Vann var det verre med. Da han mange år senere deltok i Mesternes mester, måtte han faktisk lære seg å svømme skikkelig. Det var kanskje på tide. For forholdet mellom Roger og det våte element hadde vært nokså anstrengt helt siden barndommen på Toten.

Den første historien begynte ved bestefarens brønn på setra. Bestefaren hadde fortalt barna om «brønnspurka» som holdt til der nede. Hensikten var selvfølgelig å holde ungene unna brønnen. På Roger hadde advarselen nærmest motsatt virkning. Han ville vite hvordan denne brønnspurka så ut.

Dermed hengte den lille gutten seg etter beina over brønnkanten, med hodet ned mot vannet. Så mistet han taket og falt uti. Roger mener selv det var søsteren som begynte å rope på moren. At noen hørte henne, ble redningen. Noen år senere var det tid for svømmeundervisning på skolen. Læreren spurte hvem som kunne svømme. Mange hender gikk i været. Roger kunne ikke svømme. Men da så mange av de andre rakk opp hånda, gjorde han det samme.

Dermed havnet han sammen med dem som skulle ut på dypet. De andre hoppet. Roger hoppet. Og sank rett til bunns.

Lærerinnen måtte få ham opp igjen.  Likevel var det ikke siste gang.

Ved badeplassen ved Sillongen var Roger blitt tolv–tretten år. Igjen så han andre hoppe uti. Og igjen ville han ikke være dårligere enn dem. Problemet var fortsatt det samme: Roger kunne ikke svømme.

Han gikk til bunns, kavet for å komme seg opp og begynte etter hvert å få problemer med å puste. Denne gangen var det en ungdom som fikk ham opp av vannet. Og så var det isen.

Roger pleide å gå på skøyter oppe i Totenåsen, og han fortalte senere at han gikk gjennom isen mer enn én gang. Ved én av anledningene klarte han ikke å komme seg opp igjen. Kreftene begynte å forsvinne, og situasjonen ble alvorlig før han til slutt kom seg unna.

Roger Ruud ble aldri særlig glad i vann.

Roger'n

Årene gikk. Konkurransedraktene ble lagt bort, men Roger Ruud forsvant aldri helt fra norsk offentlighet – og slett ikke fra hoppmiljøet.

Nye generasjoner overtok tilløpet. Bakkene ble bygget om. V-stilen forandret sporten Roger selv hadde konkurrert i. Senere har også dressene, utstyret og reglene endret seg. Men Roger fortsatte å dukke opp.

På hopprenn. I Hoppuka. I fjernsynsprogrammer. I intervjuer. Og med historier fra et liv der det til tider kan virke som om det har skjedd mer på én vinter enn hos andre på flere år. For mange ble han etter hvert ganske enkelt Roger'n.

Det er lett å forstå hvorfor historiene har fått så stor plass. Det finnes mange av dem, og Roger har aldri vært noen motvillig historieforteller. Men de kan også skygge for noe vesentlig. Han var fryktelig god til å hoppe på ski. Det er ikke røverhistorier. Det står i resultatlistene.

En annen kamp

De senere årene har livet gitt Roger en motstander som ikke lar seg beseire med verken hoppski eller fart. I 2021 fortalte han offentlig at han hadde fått diagnosen uhelbredelig lymfekreft. Beskjeden var brutal. På Radiumhospitalet spurte Roger hvor lenge han hadde igjen å leve. Svaret han fikk, var to år.

De to årene har for lengst gått.

Behandlingene har klart å bremse sykdommen, men kreften er fortsatt en del av livet hans. Det samme er en kronisk fatigue som har tvunget en mann som alltid har vært i bevegelse, til å lære seg å fordele kreftene annerledes.  Likevel finnes det steder som fortsatt trekker. Ett av dem er Garmisch-Partenkirchen.

I januar 2026 var Roger igjen tilbake ved bakken der han vant Nyttårshopprennet 44 år tidligere. Han fortalte at turene dit er noe av det som holder ham oppe – et sted å glede seg til når høstens gulne åkere blir hvite tepper. Båndene til hoppbakken blir aldri helt borte.

Tilbake til Lensbygda

1.oktober 2026 fyller Roger Ruud 68 år.

Det er lenge siden den lille gutten på Toten fikk sine første hoppski. Lenge siden han forsøkte å etterligne Torgeir Brandtzæg og endte med skituppene i fortennene. Lenge siden autografene til Engan, Brandtzæg og Wirkola satt på hjelmen til en gutt som drømte om selv å få være med i Hoppuka. Drømmen som gikk i oppfyllelse.

Og en nyttårsdag i 1982 skjedde noe som gjør historien nesten sirkelformet.

Gutten som hadde sittet hjemme og ventet utålmodig på at Nyttårskonserten fra Wien skulle bli ferdig, slik at han kunne få se hopperne i Garmisch-Partenkirchen, var blitt mannen alle hjemme i Norge ventet på å få se. Den dagen vant Roger Ruud.

Men kanskje er det heller ikke seieren alene som forklarer hvorfor vi fortsatt snakker om ham.

Roger Ruud passet aldri særlig godt inn i forestillingen om hvordan en norsk skihopper skulle være. Han hadde sine feil, sine utskeielser og sine sammenstøt med både mennesker og grenser. Han har heller aldri forsøkt å skrive dem ut av sin egen historie. Det gjør heller ikke vi. For de hører med. Akkurat som Holmenkollen, Garmisch, motorsyklene, vannet han aldri ble særlig fortrolig med, og alle historiene som fortsatt fortelles når Roger dukker opp.

Men et sted under alt sammen finnes fortsatt gutten fra Lensbygda. Han som bare ville hoppe.