Thorleif Haug kom fra trange kår i Vivelstad i Lier, født høsten 1894, og vokste opp i Årkvisla, ei lita grend mellom skog og bratte lier. Der oppe lærte han tidlig å bruke ski, slik andre lærte å bruke beina. Skulle du fram om vinteren, måtte du gå. Og Thorleif gikk. Til skogs, til trening, til arbeid og  til renn. Han hogg tømmer og bygde styrke. Det var never, lunger og vilje. Nakne mil gjennom vintermørke før sola hadde stått opp.

Det var ikke mye jåleri over Hauer'n, som folk kalte han. Han var ikke en mann som pratet seg til berømmelse, han gikk seg til den. Først representerte han Lier Skiløberforening, så Drammens skiklubb og etter hvert Drafn, hvor han holdt seg trofast resten av livet. 

Det tok ikke mange årene før folk skjønte at denne kraftige karen fra Lierdalen var noe helt eget. Holmenkollen var på denne tida ikke bare et skirenn, men nærmest en eksamen for nasjonens skiløpere, og det nærmeste man kom et verdensmesterskap, før dette egentlig fantes. Der kunne en mann bli løftet opp eller glemt for altid. Og Thorleif Haug tok grep om Kollen som få andre hadde gjort. Seks ganger mellom 1918 og 1924 tok han seieren i femmila, bare i 1922 glapp seieren da finnen Anton Collin stakk av med førsteplassen. Og Haug vant ikke bare, han knuste som oftest konkurrentene. I 1920 var han mer enn sju minutter foran andreplassen, og ved flere anledninger var marginen mer enn fem minutter. 

Allerede i 1918 holdt det imdilertid på å gå galt. Thorleif åpnet altfor hardt. Ung og sterk som han var, føk han gjennom marka og suste forbi matstasjonen på Fyllingen uten å stoppe. Der satt løpere pakket inn i ulltepper og åt havresuppe, kjøttkaker og poteter mens funksjonærene øste opp mer kraft i slitne kropper. Men Hauer’n bare fortsatte. Det var dumdristig.

Da han kom til Hytli, var han nær ved å kollapse. Der sto de gamle skiveteranene og og ventet. De fikk i ham havresuppe, og Thorleif drakk som en mann reddet fra havet. Så gikk han videre og vant hele løpet. Etterpå skrev avisene at «Thorleif Haug reddet Norge». Slikt ble det myter av.

Men det var i Chamonix i 1924 at navnet hans for alvor ble hogd inn i norsk idrettshistorie. De første olympiske vinterleker sto for tur, og Thorleif var klar for å bryne seg mot de beste i verden i både langrenn, kombinert og hopp. Og som han gikk. Han vant 18-kilometeren, han var femmila og han vant kombinert. Tre OL-gull i løpet av noen dager under Mont Blanc. Norge gikk av hengslene, folk leste avisene til de ble myke i kantene.

5o kilometeren i mesterskapet er legendarisk, og et av de tøffeste langrenn som noen gang er arrangert i OL. Totalt gikk det mer enn 800 høydemeter oppover, og på det bratteste forsvant de 500 høydemeter ned igjen på bare to kilometer, noen steder på blank is. Selv en skikunstner som Haug skal ha falt 25 ganger i løpet av rennet. 

Det hører også med til historien at Haug og to lagkompiser var på treningstur dagen før Norges første storeslem i OL. Etter fire timer ble de stoppet av bryske grensevakter. Nordmennene hadde forvillet seg fra Frankrike og inn i Sveits.

I tillegg sto han i 50 år oppført som bronsemedaljør i hoppbakken, etter landsmennene Tullin Thams og Bonna, rett foran norskamerikaneren Anders Haugen på fjerdeplass. Men i 1974 ble det bevist at det var gjort en regnefeil, og det viste seg at Haugen var den egentlige bronsevinner. Da feilen ble oppdaget, overrakte Thorleif Haugs datter medaljen til Anders Haugen, som da var over åtti år gammel. Det sier noe om tiden, om en ære som betydde noe. Man kunne tape en medalje og likevel beholde verdigheten.

Haug var ikke bare konkurransemann. I 1922, to år før OL i Chamonix, reiste han sammen med blant annet Jacob Tullin Thams til Svalbard for å utforske. Her gikk de på ski over breene i nesten tre uker, som en forberedelse til en planlagt Nordpol-ekspedisjon. Denne ekspedisjonen ble det aldri noe av, men turen sier mye om hva slags folk dette var. De så på snø og is som andre ser på flate grusveier.

Bak storheten levde det likevel en helt vanlig mann. Han arbeidet som rørlegger i Drammen, var gift med kona Edith, og sammen fikk de to barn. Men berømmelsen hadde også en bakside. Drafn ble regnet som en klubb for folk fra de finere lag av samfunnet, og ikke alle likte at en tømmerhogger fra fattige kår ble løftet fram som en stor helt. Da klubben arrangerte bankett etter OL-suksessen, kom det sure avisinnlegg fra folk som mente det ble gjort for mye stas på en mann som Thorleif Haug. 

I desember i 1934 ble Thorlei syk av lungebetennelse etter arbeid under rå og fuktige forhold. Bare førte år gammel døde skikongen, og hele ski-Norge sørget. Folkeminnegransker Thor Gotaas skriver følgende om Haugs siste farvel:

«Dødsbudskapet sjokkerte Norge, og bysbarna tok det alle tyngst. To svarte hester trakk vogna med kisten gjennom Drammens gater, og tyve tusen mennesker stod med bare hoder i silregnet da prosesjonen passerte».

Men Thorleif Haugs navn og rennommé levde videre etter hans død. I 1946 fikk han statue i Drammen, avduket av selveste kronprins Olav. Minneløpet som bærer hans navn har siden 60-tallet gått gjennom skogene han selv kjente så godt og en rekke veier har fått hans navn. I Drammen steller man fortsatt med barndomshjemmet "Haugstua" som om skikongen bare er ute på en langtur, og snart vender hjem. 

Haug representerte noe nordmenn liker å tro de selv er, sterke i motbakker, stillfarne i seiersøyeblikket og seige nok til å gå videre når andre stoppet ved matstasjonen. Se og les mer

• Les mer om Thorleif Haugen på sidene til Skikongens venner
• Les boka "Skikongen" av Bjørn Gunnar Olsen

• Det store hjemmehåpet var franskmannen Kleber Balmat (bildet til venstre), men han måtte ta til takke med en femtende plass i hopprennet. Balmat deltok også i kombinert, og gikk seg opp til en 10.plass etter langrennet. 
• Etter den offisielle konkurranse ble hopperne enige om å arranger et vennskapelig hopprenn for de mange tilskuerne. De forlenget ovarennet med 25 meter, og nå ble det hoppet betydelig lengre enn i hovedrennet. Her var sannsynligvis kombinertløper Thoralf Strømstad lengst med 57,5 meter. Strømstad fikk to sølvmedaljer i mesterskapet.
• Den siste norske deltakeren i hoppbakken var Einar Landvik fra Rjukan IL. Landvik var nok en enda bedre langrennsløper enn skihopper, men endte på en svært respektabel 5.plass. Året etter fikk han Holmenkollmedaljen, og under ski-VM i Lahti i 1926 gikk han seg inn til bronsemedalje i kombinert.