For hoppsporten på slutten av 1970-tallet var blitt råere, mer profesjonell og langt mer internasjonal enn før. Østerrikerne kom med nytt utstyr, finnene med nye treningsmetoder, og den legendariske landslagstreneren Ludvig Zajc skjønte at nordmennene måtte tenke annerledes dersom de skulle komme tilbake til verdenstoppen. Dermed begynte også den mentale treningen.

Bremseth og lagkameratene måtte sitte hos psykologer og grave i barndom, frykt og personlighet. Ikke alle likte det. Men Bremseth gjorde faktisk det.
– Jeg hadde veldig stor nytte av den mentale treningen, fortalte han senere.

Zajc var dessuten en mester i å bygge selvtillit. Han minnet hopperne på at de kom fra verdens største hoppnasjon. At utlendingene egentlig så opp til dem. Slike ord bet seg fast hos unge Ole Bremseth fra Hokksund. Så kom vinteren 1982. Og for en vinter det ble.

I Lahti i Finland gikk Bremseth fullstendig bananas i hoppbakkene og vant begge rennene. Så fortsatte han i Strbske Pleso og senere i Planica. Seks verdenscupseirer på én sesong var voldsom kost for en norsk hopper på den tiden. Seks seire i verdenscupen, alle i mars 1982.

Plutselig snakket folk om Hokksund-gutten som verdens beste hopper.

Og høydepunktet kom hjemme i Holmenkollen.
VM i Oslo 1982 ble et norsk jubelmesterskap, og Bremseth var midt i begivenhetene. I normalbakken tok han bronsemedalje etter silkemyke hopp i Midtstubakken. I storbakken ble han nummer fire. I lagkonkurransen sto han sammen med Johan Sætre, Per Bergerud og Olav Hansson da Norge tok historiens første VM-gull i laghopping. Det var dramatikk hele veien.

Nordmennene fikk startnummer én og hoppet egentlig ikke opp mot sitt aller beste. Bergerud var den mest stabile, mens både Sætre, Hansson og Bremseth mente de kunne gjort mer. Men de holdt unna for Østerrike med knapp margin, og Holmenkollen eksploderte i jubel. For norsk hoppsport betydde det enormt mye.

Etter noen magre år sto plutselig Norge igjen på toppen av hoppverdenen. Og midt i det hele sto altså en 21 år gammel gutt fra Hokksund og prøvde å forstå hva som nettopp hadde skjedd. Bremseth var egentlig ingen typisk superstjerne. Han var beskjeden, ganske rolig og lite opptatt av sirkuset rundt sporten. Men i bakken var han kompromissløs. Han kunne fly. Særlig i normalbakker var han nærmest uimotståelig når formen stemte.

I Vikersund viste han også motet sitt. Der hoppet han 167 meter – hans lengste svev. På den tiden var det fortsatt skiflyging med en viss eim av galskap over seg. Ovarenn med skjelvende spor, vind som kunne snu på sekunder og ingen korridor som holdt dem igjen på toppen. Hoppere som egentlig bare håpet at de kom seg helskinnet ned.

Men så kom skaden i kneet.

En komplisert skade allerede som 22-åring ødela mye av karrieren. Bremseth prøvde desperat å komme tilbake. Han hoppet til og med med skinne på beinet for å stabilisere kneet, men teknikken ble aldri den samme igjen.
– Jeg kom ikke langt nok ned i bakken lenger, sa han senere.

Han forsøkte seg litt i 86-sesongen, men han hadde ikke lenger den samme gleden av hoppingen. OL i Sarajevo glapp, seirene og topplasseringene uteble.

En siste gang ble han fristet til comeback, til å snøre på seg hoppstøvlene igjen. Det skulle være et krestmesterskap i Hannibalbakken på Kongsberg. Bremseth satset, men det endte med en nest sisteplass, og siden har han ikke hatt hoppski på beina.

Det er noe litt vemodig over Ole Bremseths historie. For alle rundt ham følte at han hadde mer inne. Han hadde fortsatt mye ugjort da kroppen begynte å svikte. Men Bremset fikk seks seire i verdenscupen. Alle i mars 1982. Skulle du oppleve en av hans triumfer, var det denne måneden du måtte følge med. Så hvor var du da Ole Bremseth?