Han fikk sine første hoppski som femåring. De to eldre brødrene hoppet allerede, og Per ville naturligvis etter. Faren var formann i skigruppa, mora sto med kakao og matpakker, og gutten fra Svene kastet seg utfor uten særlig frykt. Det passet godt, for skihopping på 1960- og 70-tallet var ikke akkurat noen sport for forsiktige mennesker.

– Jeg har aldri vært redd for fart og høyder, har Bergerud senere sagt.

I Svene hoppa «alle». De hadde skolebakken på Lampeland, småbakker overalt og et miljø som holdt ungene i gang fra morgen til kveld. Bergerud har siden sagt at nettopp dette miljøet reddet karrieren hans. Da han vokste kraftig som tolvåring og plutselig begynte å hoppe dårlig, var det kameratskapet hjemme som gjorde at han fortsatte.

Det skulle vise seg å være ganske viktig for norsk hoppsport.

For allerede som syttenåring ble Per Bergerud tatt ut på landslaget. Han kom fra en liten bygd i Numedal og plutselig reiste han rundt i Europa med hoppski på skuldra. Innsbruck, Oberstdorf, Bischofshofen. Navn som nesten lød eksotiske hjemme i Svene.

Men norsk hoppsport var inne i en vanskelig tid.

Da Bergerud debuterte i Hoppuka vinteren 1974/75, stilte nordmennene fortsatt i enkle bomullsdresser og hjemmestrikkede gensere. Østerrikerne kom med nye syntetiske dresser som nærmest fungerte som små fallskjermer. Bergerud fortalte mange år senere at nordmennene skjønte hvor langt bak de lå først da de selv fikk tilgang til lignende utstyr flere år senere.

– Da forsto vi hvor akterutseilt vi hadde vært, sa han.

Det samme gjaldt skiene. Mange utlendinger hadde bedre glid, bedre materialer og mer moderne utstyr. Men Bergerud hadde noe annet: stabilitet, mot og et voldsomt konkurranseinstinkt. Og han hadde en yndlingsbakke.

Bergisel i Innsbruck passet ham perfekt. Den litt brutale bakken med åpent vinddrag og krevende unnarenn fikk fram det beste i numedølen. Der tok han sin første store internasjonale seier i 1978. Fire år senere vant han igjen i samme bakke, og ble samtidig nummer tre sammenlagt i hele Hoppuka. Det var stort.

På denne tiden var Hoppuka nærmest hoppsportens svar på Wimbledon, eller FA-cupfinalen. Praktfulle vinterbakker, titusenvis av tilskuere og TV-seere over hele Europa. Når Bergerud vant i Innsbruck, la Norge merke til det.

I Holmenkollen i 1979 sto han i en klassisk duell mot Johan Sætre. To norske stilhoppere fra samme generasjon, begge med silkemyke svev og stor respekt blant publikum og konkurrenter. Bergerud vant til slutt, og Holmenkollen-seieren løftet ham ytterligere inn i den norske hopphistorien. 

Så kom VM i Oslo i 1982.

For første gang sto lagkonkurranse på VM-programmet. Norge stilte med Per Bergerud, Johan Sætre, Ole Bremseth og Olav Hansson. Konkurransen ble dramatisk helt til siste hopp, men nordmennene holdt unna og tok gull foran Østerrike. Det betydde enormt mye. For Bergerud, og for Norge

Norsk hoppsport hadde slitt i flere år, men nå sto de plutselig øverst igjen – foran et jublende Holmenkollen. Bergerud hadde samtidig utviklet seg til å være en av verdens mest stabile hoppere. Han vant verdenscuprenn i Vikersund, Engelberg og Innsbruck, og tok åtte individuelle NM-gull. Fem ganger mottok han kongepokalen, og i 1985 fikk han også Holmenkollmedaljen.

Likevel skulle det største komme etter en tung periode.

Sesongen 1984 ble et mareritt. Bergerud hoppet dårlig og han hørte ryktene surre rundt seg. Folk begynte å spørre om han var ferdig på toppnivå. Det tente en gnist i  ham.

– Jeg bestemte meg for å vise at jeg fortsatt var god nok, fortalte han senere.

Og for et svar han ga.

I VM i Seefeld i 1985 traff han toppformen akkurat når det gjaldt. I storbakken fløt han ned bakken med den roen og kontrollen som kjennetegnet han på sitt beste. Han tok gull. I normalbakken fulgte han opp med bronse. Dermed sto Per Bergerud fra Svene igjen som verdensmester.

Det er noe typisk Bergerud over akkurat det. Han var aldri den mest høylytte hopperen. Ikke den mest flamboyante heller. Men han var grundig, lojal og seig. En hopper som bygde karrieren stein for stein gjennom elleve år på landslaget.

Han deltok i tre OL – Innsbruck 1976, Lake Placid 1980 og Sarajevo 1984 – og gjennom hele perioden tilhørte han verdenseliten. Og den største dagen kom altså i 1985, da Bergerud vant i Bergisel.