Skuibakken

Klappane

Odnesbakken, bakken som løftet bygda, som lå der oppi lia med utsikt over Randsfjorden, med et tilløp som kunne gi sug i magen bare man sto å så opp mot toppen. I mange tiår var dette en av de virkelig store hoppbakkene i Norge, stor nok til at verdensmestere, olympiske vinnere og rekordjegere tok turen til Søndre Land for å fly gjennom vinterlufta.

Historien begynte midt på 1920-tallet. Vikersund hadde sine planer, Kongsberg hadde sine hoppere og over hele landet vokste hoppbakkene fram som vinterens katedraler. På Odnes ønsket man også å bygge noe stort. Bakken sto ferdig i 1925, men vinteren ville det annerledes. Snømangel gjorde at det bare ble prøvehopping det første året. Likevel skjønte folk raskt at dette var en bakke med muligheter. Eiel Holten hoppet 60 meter under prøvehoppene, og året etter satte John Snersrud bakkerekord med 66 meter.

Jacob Tullin Thams hoppet 70 meter under ekstrahopping i 1926, før Sigmund Ruud strakk det enda en halv meter lenger. Det var de lengste hoppene som til da var gjort i Norge. Folk sto tett rundt bakken og måpte. Skihopping på denne tiden var fortsatt noe mellom idrett og sirkusforestilling. Hopperne kastet seg utfor på smale ski og med ullklær som flagret i vinden, og publikum visste aldri helt om de skulle juble eller holde pusten.

Så kom Birger Ruud.
I januar 1931 satte han verdensrekord i Odnesbakken med 76,5 meter. Men det folk kanskje husket aller best, var hoppet der han falt på rundt 82 meter. Det var hinsides det man trodde var mulig. Odnesbakken hadde plutselig blitt et sted hvor grensene for menneskelig flyvning ble utfordret. Samme dag satte Johanne Kolstad verdensrekord for kvinner med 46,5 meter. Det sier litt om bakken at både menn og kvinner skrev hopphistorie der lenge før ord som likestilling og kvinneidrett ble moderne samtaletema.

Gjennom etterkrigstida vokste bakken videre. Tilløpet ble større, stillaset høyere og svevene lengre. Hopperne måtte slite seg opp endeløse trapper før de kunne sette seg på bommen. Mange sa at man nesten var varm før man kom til toppen. Det luktet tjære, snø, kaffe og våte skihansker. Bakken var ikke bare et idrettsanlegg. Den var møteplass, festplass og bygdas store vinterteater.

På 1960- og 70-tallet fikk Odnesbakken virkelig ry som storarrangør. Flubergrennet samlet verdenseliten. Bjørn Wirkola kom dit. Jiří Raška vant der. Walter Steiner fløy gjennom lufta over Land. Toni Innauer, Rudolf Höhnl og Johan Sætre satte sitt preg på bakken. Hopperne kom fra hele Europa, men publikum sto fortsatt tett langs sletta med termos og hjemmestrikkede luer.

Noen ganger var det været som vant. Renn måtte avlyses på grunn av vind eller snømangel. Slik er hoppbakker. De lever alltid på naturens nåde. Men når forholdene stemte, kunne Odnesbakken være et eventyr. Det Norgesmesterskap. Ikke bare én gang, men igjen og igjen. I 1969 vant Erling Stranden NM der. I 1972 tok Frithjof Prydz gullet. Johan Sætre vant i 1977 foran Roger Ruud og Per Bergerud. Senere kom Fidjestøl, Espen Bredesen og Anders Bardal. Alle de store norske hopperne syntes på et tidspunkt å måtte innom Odnesbakken.

Det var også en bakke som stadig forsøkte å holde tritt med utviklingen. På 1980- og 90-tallet ble anlegget modernisert og utvidet. Bakkestørrelsen vokste til HS117, og den siste store ombyggingen kom foran NM i 2002. Da hadde bakken allerede opplevd flere generasjoner hoppere, fra de gamle pionerene med ullgensere til moderne V-stil-hoppere i aerodynamiske dresser.

Den siste bakkerekorden ble satt av Magnus Rostad under junior-NM i 2003. Han landet på 122,5 meter. Et voldsomt svev i den gamle bakken. Kanskje også et slags punktum. Et verdig punktum.

For så begynte det å bli stille.

Fluberg IL fikk økonomiske problemer. Tidene forandret seg. De store anleggene krevde penger, vedlikehold og frivillige hender. I 2007 ble faktisk den store bakken annonsert bort gratis på Finn. Man kunne få materialene dersom man demonterte dem selv. Det sier litt om hvor fort tiden kan snu. Der verdensrekorder en gang hadde blitt satt, sto nå et stillas som ingen lenger hadde råd til å ta vare på.

I 2008 ble bakken revet.

Og slik forsvant enda en norsk hoppbakke inn i historien. Men egentlig gjør de aldri helt det. For hopperne som gikk trappene der, husker fortsatt følelsen av å sitte på toppen og se utover bygda. Folk i Søndre Land husker fortsatt jubelen fra sletta, lyden av speakerstemmer og følelsen av store vinterdager. Og når snøen legger seg over lia på kalde januarkvelder, er det fortsatt mange som mener de kan se konturene av bakken der oppe. Som et ekko fra en tid da Norge bygde hoppbakker overalt, og da menn og kvinner fløy gjennom vinterlufta.